Mange spørsmål dukker opp under restaureringen av en komplisert teknisk gjenstand, som et fly er. Blant annet tid. Hvor lang tid skal man tillate seg at en restaurering skal ta? Hvor lenge skal en holde på å restaurere før man sier nok er nok, nå får det holde, og så sette flyet inn i en utstilling. Det er mange hensyn å ta i dette, ikke minst for de som "betaler" for virksomheten, publikum. Hvis et prosjekt eksempelvis skal ta 20 år å restaurere, hvordan skal vi da forsvare for en 80 år gammel mann at han må holde ut i 20 år til før han får se flyet? Har vi rett til å holde ting for oss selv i år etter år uten at publikum slipper til?
Et annet aspekt av tidsbruk under restaurering, er at ting forfaller uavhengig av hvorvidt vi restaurerer eller ikke. Dagens bilde er av skruer som sitter i rammen til cockpitvinduet på Svart 3. De har på ett eller annet tidspunkt mellom 1984, da flyet ble berget, og nå, blitt restaurert. Men fordi vi har brukt lang lang lang tid på å få flyet ferdig, har de blitt såpass dårlige at de må restaureres igjen. Særlig på et fly som Svart 3, som har vandret hit og dit til forskjellige institusjoner og verksteder, blant annet 2 ganger i USA, gjør generelt forfall, korrosjon og slitasje seg gjeldende.
Den normale prosessen for restaurering i Norge er at prosjektene kjøres i parallell, dvs at mange prosjekter går samtidig. Dette medfører store krav til verkstedplass ettersom mange fly skal stå i verksteder lenge. Det medfører videre at publikum generelt ikke får tilgang til flyene så lenge arbeid pågår. Kunne det være et alternativ at man restaurerer i seriell modus, dvs at hele luftfartshistoriske Norge restaurerer sammen på ett eneste prosjekt? Da vil man ha behov for færre verksteder og flyene blir fort ferdige slik at publikum kan slippes til tidligere enn man gjør i dag. Vi har mange eksempler på at restaureringsprosjekter har tatt en mannsalder før de fremstår for publikum. Spørsmålet er: Er det smart?
No comments:
Post a Comment